Sevita...



Hjemme etter mitt 7. besøk i Goa, India. Og glad jeg er for at jeg bor i Norge og Nes. Inntrykkene er like mange på godt og vondt hver gang. Alt er så gammeldags, eksotisk og spennende. Jenta jeg ble kjent med i 2010, første turen til Goa blir 17 år i år. Da jobbet hun hos tanta si i butikken det meste av året i Goa. De kommer fra en delstat syd i India som heter Karnataga, på et sted som heter Gadag. 65 millioner mennesker bor i delstaten. Bangalore heter hovedstaten der. Om to år blir det bryllup for Sevita der som jeg håper og kunne delta i. Sevita sier hun gleder seg, men hun vet ikke hvem besteforeldrene velger til henne. Jenter og damer i Karnataga har ikke mye de skulle ha sagt over eget liv. Forskjellene i India er store fra stat til stat. Sevita jobber fortsatt i Goa 6 mnd i året, men nå har hun fått mulighet til å gå på skole 6 mnd i året. Veldig mange, damer spesielt er analfabeter, og kan ikke engang skrive sitt eget navn. De siste fire årene har hun alikevel fått denne muligheten. Skolen er gratis, skolebøkene også, men uniform og skrivesaker må kjøpes. Er det ikke penger i familien så blir det ikke skolegang. En mann uten utdanning i Karnataga tjener ca 18 kroner dagen, damene ca 12. Ufattelig å kunne leve av dette, men de dyrker litt grønnsaker til eget bruk og familiemedlemmer som har "litt mer" deler med sine. Som sagt er det gammeldags i India, klasseskillene er veldig store og det syntes godt. Klesvasken foregår på en steinblokk bak skuret Sevita og onkelen leier. Det er bra det er god temperatur hele året. Hun står opp kl 6.30 hver morgen. Hun starter dagen med å åpne butikken sammen med onkelen sin, før hun går over veien tilbake til "huset" som hun kaller det. Med stolthet. Her lager hun mat, som oftes til hele dagen. De har ikke kjøleskap så det er for det meste diverse retter av grønnsaker, tid og roti. Hun viser stolt frem hva hun lager, og svarer villig vekk da jeg ber om opplæring. Huset er så velstelt og i orden til enhver tid. I hjørnet er det en altertavle der hun ber hver dag. "House" som hun kaller det er på ca 8m2. Så spiser hun frokost før hun starter på dagens klesvask for så å dusje og skifte klær. Hun har aldri samme antrekket to ganger på rad. Når hun er ferdig tar hun over i butikken så onkelen kan spise og dusje. Butikken åpner ca kl 8 og stenger kl 23 så det er ikke mye tid de er i huset. Det hender de bytter på å tar en siesta, men det er sjelden tid til det i høysesongen. Kl 17 hver dag er det te tid, da er det te med melk som servers. De skjønner ikke at vi ikke liker det. Heller ikke at vi drikker svart kaffe uten sukker og melk. Vi spiste frokost hos Sevita et par ganger, og da hadde onkel kjøpt inn suppe og brød, samt Roti som er en type lompe. Hun satt på gulvet, men vi fikk stoler og bord. Kjempegod frokost, veldig sterk suppe ( liker sterk mat jeg), uvant med frokost med så mye smak. En kveld var vi 7 damer og jenter som gikk på restaurant og koste oss med god mat. Det er årets høydepunkt for de. Det skjer kun nå vi er der. Så kjøper vi med mat til mennene som passer butikken. Og et annet fast innslag er en tur på Markedet i Mapusa, for å kjøpe stoffer til nye drakter. Der er det veldig mye folk, sterke lukter og trangt, men en tur dit hører med til ferien. Jeg tenker mye på denne jenta og hennes familie. Nå har flere fått telefoner og det er lettere med kontakt, så føles som vi kommer litt nærmere da. Jeg blir veldig glad da det kommer en beskjed fra en av de om at alt er bra. Grete

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits